Øyets uskyld mellom skjønnheten og virkeligheten

Av Bjørn Øyvind Engh

Kostergruppen ga ut en bok om oss selv i anledning vårt 30-årsjubileum i 2013. I skrivende stund nærmer malerfellesskapet seg de 40 år, og denne artikkelen tar opp hva som har karakterisert denne gruppa de første 30 og siste 10 årene.

 

Om vi ser på de arbeider som gruppens medlemmer har stått for og frambringer i dag, blir en slått av medlemmenes ulike maleriske uttrykk. Det innebærer at den mulige interne konkurranse innenfor visse likartede estetiske idealer omtrent ikke forekommer. Likevel må en kunne innordne nesten alle medlemmene innenfor rammene av en løs tradisjon som kanskje kan kalles ny-realisme. Jeg vil frastå å beskrive de enkelte medlemmers stil og formuttrykk - denne artikkelen skal ikke handle om et internt medlems syn på og karakterisering av sine kolleger.  Jeg skal forsøke å holde meg til det som stort sett er ”vedtatte og ufarlige” sannheter og trekk som gruppen som helhet er bærere av.

 

La meg derfor ta et raskt sidesprang til en av de mange gruppedannelser av malerfellesskap. I Sverige eksisterte Halmstad-gruppen så lenge at en fortsatt mener dette er den lengst eksisterende malergruppen med uforandret sammensetning noensinne.

Sidesprang til Halmstad-gruppen som holdt sammen i 50 år

Den ble dannet i 1929, og de seks holdt sammen og stilte ut under felles fane i 50 år for de døde en etter en. [1] Poenget her er at deres uttrykk - i alle fall i lange perioder - var inspirert av samme trender og kan noen ganger bety at de liknet svært på hverandre. En skal ha et mer enn overflatisk kjennskap til gruppen for å skille dem fra hverandre med sikkerhet, og etter en periode med kubisme ble surrealismen i ulike nyanser det som ble den samlede overskrift. Etter hvert antok dette grunntemaet mange individuelle uttrykk, men kanskje deres likhet i alder (alle født rundt 1900 pluss-minus) gjorde at de ble utsatt for de samme sterke strømninger i Europa og lot seg prege av dem. Dette innebar at vi innenfor hvert enkelt medlems utvikling ser hvordan påvirkningen fra disse strømninger preger dem, og ser også hvordan de finner individuelle uttrykk som bryter gjennom og skaper en viss forskjellighet.

 

Uten sammenlikning for øvrig kan en spørre seg hvordan Kostergruppens uttrykk skulle artet seg hvis en forutsatte en parallell påvirkning av de store strømningene fra de toneangivende kunstmiljøer rundt oss. Aldersmessig er Kostergruppen mindre homogen enn Halmstad-gruppen, og utøvelsen av en hobby har ikke rommet den obligatoriske kunstutdanning i en alder hvor en formes i et skole- og akademimiljø. De europeiske strømninger som preger Kostergruppen kan en i beste fall finne for en del tiår tilbake – her er ingen grensesprengende installasjoner eller uttrykk der idéen fullstendig overskygger og gjør utførelsens maleriske kvaliteter uinteressante.

 

I dette rommes selvsagt et syn og en påstand om hva kunst er eller ikke er – jeg tør tippe at ingen i Kostergruppen ville slutte seg til at avsaging av hodet

Synet på hva kunst er eller ikke er – felles skepsis til mye av dagens kunst

til den Lille havfrue kunne omtales som et kunstverk, slik debatten i Danmark fortonte seg for noen tiår tilbake. Av intervjuene i jubileumsboka vår framgikk det at de fleste stilte seg nok skeptisk til mye av det som hylles som kunst i dag. Sånn sett går en ikke til oss for å finne grensesprengende eksempler på konseptkunst – her dreier det seg mer om å sprenge sine egne grenser og nærme seg sine egne idealer for gode idéer og vellykket utførelse.

 

Det dreier seg om å lete etter sitt eget uttrykk og kanskje utvikle det slik at tilskueren nikker gjenkjennende – perfeksjonere ens egen håndskrift så å si. Kostergruppens hjemmeside på internett viser eksempler på arbeider fra hver enkelt som tydelig illustrerer mangfoldet – både i trekk ved motivvalg, fargepaletten og nettopp håndskriften eller kanskje personligheten – detaljer i strøkene.  Sagt annerledes kan alt dette være uttrykk for hver enkelts syn på verden.

 

Samtidig registreres en lengsel etter å bryte ut av sine egne mønstre eller paradigmer. Dette er nok et velkjent paradoks som går igjen i all kunstnerisk utøvelse med en snev av selvbevissthet.  I en av de mange utstillinger av Edv. Munch i museet på Tøyen var denne pendlingen mellom det innarbeidede uttrykk og den samtidige uroen det som framtvang nye eksperimentelle former hos ham  – noen i retning av det rent abstrakte som rent ut virket banalt og mislykket – kanskje en trøst for oss andre i all vår ærbødighet over hva Munch ellers fikk til.

 

En kan sikkert spekulere i personlighetens rolle for både hvordan kreativiteten arter seg for den enkelte, hvilken stil, hvilke temaer

Hvilken rolle spiller personligheten for det vi lager av kunst?

vi etter hvert faller tilbake til og gjenbruker. Hva fikk Picasso til å gå bort fra sin første periode som mange ser på med forbauselse: ”Han kunne jo likevel både tegne og male!” Eller gå til et annet stort navn – Gerhard Richter - og se på hans skiftninger mellom de ekstremt naturalistiske, fotografisk gjengitte arbeider – og de store flater med utsmurte farger hvor nalen fikk bestemme utfallet. Var det ønsket om å komme bort fra noe som virket oppbrukt, eller var det trangen til å erobre noe helt nytt som virker her? Noen ganger kan slike stilbrudd bli forklart med dramatiske ytre hendelser som slår inn i kunstnerens eller hele kollektivers liv – slik som for eksempel første verdenskrig betydde et skille for mange. Andre ganger kan det dreie seg om noe helt personlig, en urolig kunstnersjels jakt etter noe nytt, trangen til å eksperimentere og være på vei til noe, eller en erkjennelse om å ha stivnet og være på vei bort fra noe.

 

Hva slags kraft dette spennet av forandring rommer, er ikke godt å si, og personlighetens rolle forblir både gåtefull og omdiskutert. En av pionerene her til lands innenfor norsk personlighetspsykologi, Harald Schjelderup, lanserte følgende definisjon på personlighet:

 

«Vi forstår med personlighet den mer eller mindre fast organiserte helhet av de for et individ karakteristiske måter å reagere på, tankemessig, følelsesmessig og ved ytre adferd.» [2]

 

Rent umiddelbart inviterer denne definisjonen til mange tanker om at personligheten farger det som måtte skapes – ja, mer enn det: mange

Kunsten i psykologiens yttergrenser

valg gjøres nok i pakt med den personlighet vi mer eller mindre ubevisst er bærer av.  Om vi går til psykologiens yttergrenser her, er det også vel kjent at psykisk sykdom har befordret spesielle uttrykk. For noen åpenbarer det seg her en svært tydelig sammenheng, slik som for Bendik Riis som så verden i mange år fra tilværelsen som psykiatrisk pasient på Gaustad sykehus [3].

 

Et navn som står Kostergruppen atskillig nærmere, er den svenske maleren Inge Schiöler som var født i Strømstad og tilbrakte mange av sine år på Kosterøyene.  Da Kostergruppen avla øyene sitt første sommerbesøk for 30 år siden (1983), kom vi over ti år for sent til å se Schiöler klyve over bergnabbene med et lerret under armen på jakt etter nye motiver.  Men hans to søstre levde der ennå og fortalte om hans liv og virke. Inge Schiöler regnes som utpreget lyrisk kolorist, og han nevnes her også fordi han i mange år av sitt liv befant seg i psykologiens yttergrenser – hele perioden 1933 til 1960 tilbrakte han på psykiatrisk sykehus i Gøteborg, bare avbrutt av en del perioder utskrevet på prøve. Kjennere av hans kunst kan se sammenhenger mellom den indre uro og rastløshet som til slutt tok overhånd og førte ham til sammenbrudd, og utgangspunktet var et sensibelt og sårbart kunstnersinn som følte seg utenfor og sært. Så kan vi i ettertid undres over at bildene hans kan uttrykke en kontrast til dette tilbakeholdte og unnselige – de fleste utstråler kraft, noe uvørent og ofte dramatisk. [4]

 

Vel kjent fra psykologiens yttergrenser er også spekulasjonene rundt van Goghs avskårne øre og selvmord – var det høyt absintforbruk, var det en bipolar lidelse påvirket av absintmisbruket eller hadde han utviklet en mer omfattende toksikomani som førte til hallusinasjoner og tilstander av forvirring? [5]

 

Om vi fjerner oss fra de åpenbare psykiatriske tilfeller og ser på det enorme materialet av kunstneriske produkter fortiden har overlatt til oss, kan en spørre om Dada og Surrealismen kan betraktes som en type kollektiv «galskap» mer frikoplet fra den enkeltes personlighet. Salvador Dali byr på et svært rikt materiale for dem som vil belyse kunst der galskapen bare opptrer som metode. ”Den eneste forskjell på meg og et galt menneske er det faktum at jeg ikke er gal”, sa Dali selv [6].

 

I stedet for å la seg provosere av dadaisme og surrealisme som meningsløsheter eller galskap, kan vi se på dette som måter å betrakte verden på, som virkelighetserfaring. Dali var fascinert av Freud og dramatiserte bevisst sine egne psykologiske tilstander

Sammenliknet med for eksempel Dali er ikke Kostergruppen ”gale” nok

og sin mentale historie gjennom freudianske symboler. Samtidig behersker han suverent et vell av persepsjonspsykologiske teknikker, sjonglerer elegant med tvetydige billedeffekter og demonstrerer hvordan vi ofte er hjelpeløst overgitt perseptuell triksing. Om denne typen kreativitet rommer en forvridd virkelighetsoppfatning, kan vi vel da trygt si at Kostergruppen opplagt ikke er ”gale” nok. Samtidig er det et ord som sier at «alle er normale til vi lærer dem å kjenne».  Motivmessig har Kostergruppen for eksempel tydelige innslag av surrealisme – her er både menasjerier av fantasidyr og utrerte menneskeskjebner.

 

I forbindelse med kunstnerisk utfoldelse har vi ikke bare spekulasjonene om sammenhengen mellom personlighetene våre og hvordan de nedfeller seg på et lerret – vi har også ofte støtt på spekulasjoner om sammenhengene mellom en kunstners temperament og hvordan det manifesterer seg på et lerret, i en komposisjon eller hva utøvelsen måtte være. Penselstrøk – hele skalaen fra de raske med grov bust – til de forfinede utpenslede er vel også uttrykk for malerens håndskrift og forteller dermed noe om temperamentet bak.  Kan en svært individuell og gjennomført palett som opplagt er fordreid i forhold den virkelighet motivene fanger opp, være uttrykk for et temperament? En av normene som hersker innad mellom Kostergruppens medlemmer i den forbindelse, er at mye er lov, bare det ”fungerer”. Så kan diskusjonen gå høyt om hva dette innebærer.

 

Jeg hørte en bemerkning om vårt eget store navn i Trondheim – Håkon Gullvåg – om at han kjennes igjen på hundre meters avstand med sin

Gjenkjennende uttrykk på 100 meters avstand versus kjedsommelig repetisjon

raffinerte blanding av skarpt fokuserte og slørede felt og treffsikre fargebruk. Så ble det bemerket at denne usvikelige gjenkjennelsen kanskje har gått utover overraskelsen og fornyelsen – hvor mange variasjoner innenfor samme konsept tåler et livslangt virke? Når slår den beundrede bekreftelsen over i den kjedsommelige repetisjon? Emil Nolde gikk ut av Die Brücke-gruppen fordi de internt ble for like.

 

Kan vi si noe mer om hvordan Kostergruppen plasserer seg i forhold til samtidens kunstideal? La meg da komme med noen antakelser om hva disse idealene er. Her beveger noen og enhver seg inn på et minefelt – og denne artikkelen er ikke stedet for å komme med lange betraktninger av kunstteoretisk art – her er nok av navn å ta av – Walter Benjamin, Theodor W. Adorno, Vasilij Kandinsky og Paul Klée er bare noen få navn som har drøftet filosofiske sider ved det estetiske og gitt blant annet malerkunsten en mangslungen teoretisk ramme. Ja, vi må vel da også nevne atskillig større navn i filosofien som skrev om de skjønne kunster – både Platon, Aristoteles, Hegel og Kant gir sine vektige bidrag som vi både har arvet og har med oss og samtidig på mange vis har overskredet i dag. Det er derfor ikke noen likegyldig tradisjon noe så uskyldig som en amatørgruppe av malere uvilkårlig plasserer seg innenfor, uansett om vi vil eller ikke. Hvor vi vil være og hvilken plass vi ønsker å oppta, er selvsagt noe annet.

 

Jeg våger likevel å forenkle hele kunsthistorien til å peke på en linje fra de tidligste

Ett samlende trekk hos oss: det greske mimesis-idealet?

grekere – at kunsten var et uttrykk for håndverk som uttrykte mimesis – etterlikningen, avbildninger av ”noe annet”. Antikken forsto billedkunsten som del av poiesis – en slags rasjonell virksomhet som var et middel for noe annet, og ikke et opphøyd mål i seg selv. Den blir dermed nokså lavt vurdert av Platon. Kunsten sprang ut av vårt behov for å uttrykke oss og var ikke i samme klasse som kunnskapen. Når Kostergruppen har mimesis av svært ulike typer som et innebygd ideal, plasserer det oss derfor i en svært lang tradisjon.

 

Idéen om kunsten som noe autonomt, at den blir et mål i seg selv, oppstår først med opplysningstid og romantikkens periode, den løsrives dermed fra det at kunst burde man beherske for å produsere noe annet, for å innfri et annet formål. Kunstens forpliktelse innskrenker seg dermed til å søke en gyldighet i seg selv, og på den måten opprettholder den en forbindelse til det opphøyde, det hellige så å si.

 

Det blir vel straks mer problematisk å anvende disse idealene fordi mye av kunsten i dag – i og med modernismen – konsentrerer seg om idéen og i vekslende grad om framstillingen som sådan, og langt færre streber etter å etterlikne verden slik den framtrer for oss. Før modernismen var mye av kunsten å perfeksjonere ulike stiler av etterlikninger av objekter, verden omkring oss – og her må jeg også nevne en linje nummer to med

Et annet ideal fra de gamle grekere

utgangspunkt tilbake til grekerne igjen. Vi kan ikke underslå at i tillegg til det mimetiske, det naturtro, skulle det også være vakkert. Målet var fullkommen harmoni og orden. Det finnes mange fascinerende historier om hvordan grekerne som byggkunstnere ”trikset” for å skape arkitektoniske illusjoner om det fullkomment vakre. En kan trygt si at mye har skjedd siden de greske skjønnhetsidealer slik de fortsatt kan beskues for eksempel i de greske skulpturer.

 

Flere brudd har skjedd – som da store navn i kunsten forlot det mimetiske og la vekt på refleksjonen rundt verket, sprengte de velkjente grensene og ga oss abstrakt kunst, ekspresjonismen i ytterliggående former, konseptkunst, performance-kunst og i det hele tatt dette mylder av begreper og ismer vi omgir oss med i dag. La meg skyte inn at vi i dette også finner understrømmer som bekjenner seg til både renessanse-idealene og for eksempel Art Deco, sistnevnte retnings mest dekadente representant var vel Tamara de Lempicka med sine forfinede gjengivelser av idealiserte kvinner og menn.

 

Kanskje det likevel er blitt slik at siden kunst som begrep er blitt nesten hva som helst, har vi amatører igjen overtatt noe av rommet med det mimetiske og det

Amatørene får lov til å pusle med vårt – landskap og solnedganger

skjønne – det er blitt forlatt av de profesjonelle, og så får vi lov å pusle med vårt og male landskap, solnedganger, streve med farger og perspektiver. Ja, noen vil gå så langt som å si at fagutøvelsen, de tekniske ferdigheter er kommet så langt i bakgrunnen i det som grovt sett kan kalles moderne kunst at den pussige idé, innfallet uten pretensjon om utførelsens kvalitet er blitt mer dominerende.

 

Samtidig som det er mye treffende i dette – de som for eksempel har besøkt de siste årenes høstutstillinger i Oslo får vel sine anelser bekreftet i så måte – vil det alltid være de som står for andre idealer.  Odd Nerdrums skole er vel et treffende eksempel på det, og sannelig finner vi mange andre som også bærer videre den figurative tradisjonen – i våre dager visstnok kalt ”figgiser”. De lar seg ikke definere skarpt, men betraktes som en løst sammensatt gruppe som kan veksle mellom ulike uttrykk – de har det felles at de maler med utgangspunkt i figurasjon.  Vi kunne se et utvalg av gamle og nye på Høvikodden i 1995 – Harriet Backer, Kitty Kielland og Asta Nørregaard sammen med Ida Lorentzen, Marianne Heske, Hanneline Røgeberg og Hege Nyborg, for å nevne noen kvinnelige representanter. På Kistefossmuseet i 2010 kunne vi se et interessant møte mellom nyrealister fra den tradisjonsrike Leipzigskolen i møte med blant andre Sverre Bjertnes og Christer Karlstad.  Selv om ikke dette var noen homogen gruppe, ble det tolket som et tydelig tegn på at realismen har en viss plass i det dominerende bildet med konseptkunst.[7]

 

Selv om Kostergruppens tyngdepunkter hovedsakelig kan gjenfinnes innenfor realismens uttrykk, er ikke arenaen vår dermed blitt redusert til å få merkelappen kitsch og elger i solnedgang.  Nei, amatører med fantasien intakt gis større spillerom enn som så. Internt er vi heller ikke homogene og ikke en konkurrerende posisjon ved at vi bekjenner oss ubevisst til ett estetisk ideal om å gjenskape det vakre.  Nei, ikke udelt, her spriker det også.

 

Kanskje vi nærmer oss noe mer håndfast ved å spørre om vårt forhold til ”det

Malerkunstens forhold til ”det koselige” – et ufint spørsmål

koselige”? Grovt sagt finnes ikke mye ”kos” i samtidskunsten – det er vel blitt et mer eller mindre tabubelagt område. I Kostergruppen er det atskillig ”kos” – både i form av tematiske valg på lerretene og i form av studiereiser og sosialt samvær mellom malervenner. Jeg tipper at Cindy Sherman, Jackson Pollock, Francis Bacon eller Lucian Freud ikke ville holdt ut lenge med oss – og kanskje ikke omvendt heller. Kanskje det går et viktig skille her mellom de glade amatører og de profesjonelle fra akademiene: helt siden romantikken har det vært en sentral idé om at kunsten skal virke forandrende på oss som mennesker, ja romantikken var i seg selv et opprør mot rokokkoen som var kosens store tidsalder. Kunsten skal derimot vekke oss, være grensesprengende, provosere, vise fram våre illusjoner og rive oss ut av det trygge og tilvante. Så kan vi godt føye til et forbehold – selv Jan Vermeer som elskes for sine harmonifylte, poetiske bilder legger inn noe i tillegg til ”kosen” og det intime og sensuelle – uten en sårhet, anstrøk av melankoli eller ensomhet, ville kanskje bildene hans blitt kjedelige.

 

Selv om den tradisjonelle malerkunstens død er erklært mange ganger, vil det alltid være et visst rom for hobbykunstnere som Kostergruppen. Hvor avhengig gruppens liv de neste 30 årene er av fornyelse og tilpasning til

Malerkunsten er død, men amatørene lever enn

markedets svikefulle krav, er ikke godt å spå noe om. Selv om Kostergruppen virker samlet sett evig ung, minner tiden om sin ubønnhørlige gang år for år. De dramatiske brudd, forkastelse av innarbeidede idealer er vanskelig å finne som et mønster hos malerne. Samtidig sporer vi også lite av den selvtilfredse ro over tilstanden her og nå. Eksperimentering er klart til stede, nysgjerrighet overfor nye uttrykk og klare ønsker om å overgå seg selv er der – nesten ingen mener de har malt sitt beste bilde til nå.  Så går det samtidig erfaringsmessig grenser for hvor langt vi kan strekke oss, selv om hindringene oftest ligger i oss selv.  Selv om Rembrandt aldri ble kubist, bæres nye uttrykk fram til markedsplassene og blir til trender på ofte forunderlig vis. Mye av det skjer innenfor det nye digitale paradigmet, men der har ingen av gruppens medlemmer uttalte ambisjoner. Det er ennå livskraft i lerret og pensler.

 

Kostergruppen har gjennom disse årene hatt jevnlige utstillinger og et publikum som har vendt tilbake mange ganger og kjøpt bilder. Det ligger en fare for stagnasjon i det at dette publikum også blir eldre i takt med gruppens medlemmer og har kanskje ikke veggplass til mye mer. Er de yngre generasjoner like mottakelige for våre uttrykk, eller har de oppmerksomheten og smakstottene vendt en helt annen vei? Bare tiden får vise i de 30 neste år.

 

Etterord til det som kan bli 40-årsjubiléet.

Dette skrives når vi nærmer oss slutten av enda et ti-år.  Kanskje det er over grensen av nærsynthet å mene en kan si noe vesentlig om ti nye år for en amatørgruppe. Lettvint kunne dette formuleres ved at vi er blitt ti år eldre, alle som en, og gruppens gjennomsnittlige alder har fulgt de statistiske lover. Noen medlemmer har dødd fra oss, andre har flyttet eller sluttet av andre grunner. Gruppen har nå 11 medlemmer – 6 menn og 5 kvinner. De 40 år gamle statuttene sier maksimalt 12 medlemmer, like mange av hvert kjønn så en kvinne mangler derfor.

 

En vesentlig endring er i ferd med å skje hva de ytre rammer angår.  Vi holder fortsatt til i enkle men funksjonelle lokaler i Strandveien 98 på Nyhavna, og det i seg selv er ingen selvfølge i takt med at gamle industrimiljøer såkalt «utvikles» i pakt med byggmessige og økonomiske nye krav. Dette er en giftig utvikling for all kulturell virksomhet som er avhengig av rimelige lokaliteter og hvor de færreste kan lene seg til overskudd og fete inntjeninger.

 

Dette skrives mens Nyhavna skal «utvikles», og følges slavisk tidens mønster der for eksempel Oslo ligger noen år foran, er neste ti år usikre. Innad i det som er dannet som «Strandveikaia kulturkollektiv» og i Kostergruppen merkes en voksende uro og utrygghet for hva utviklere kan finne på. [8] Bygget vi holder til i er å finne blant vernede bygg – en arv etter tyske okkupanters byggevirksomhet, solid utført og ikke uten karakter .[9] I dag er vi flere som driver kulturell virksomhet med beskjedent økonomisk grunnlag i denne byggrekka. Men verneklassens laveste nivå gir svake garantier for at vi kan forbli her. Politikere utgjør svikefulle allianser i våre dager hvor værhanene er styrende i alle partier, og det grunnleggende premisset er markedstenkningen med sine krav til lønnsomhet og profitt. At dette rammer hardt det sosiale bærekraftsmålet, spiller mindre rolle når voteringene skjer – regningen for svekket sosial bærekraft bæres av andre enn entreprenører og myndigheter som styrer ofte destruktive prosesser. Da rammes nærmiljøer og utarmer det mangfoldet de bedyrer å elske og ta vare på, og de som rammes sitter ofte igjen bare med en skuldertrekning.

 

Er det noen motkraft i vårt løst sammensatte miljø hvor det eneste ønsket er stabilitet og forutsigbarhet og ikke dyre oppussinger som ikke tjener noe annet enn anledning til å øke utleieprisene? Et tegn på at eiersiden ønsker «fleksibilitet» er at mange av virksomhetene er prisgitt 3 måneders leiekontrakter.  Oppsigelser vil nok sette punktum for manges vedkommende da egnede lokaler er vanskelig å finne, og aktivitetene er avhengig av langsiktighet.

 

I dag er alle fulle av takksigelser overfor dem som stoppet «utviklingen» på Bakklandet i sin tid, i harde kamper mot rådende politiske strømninger. Brytningen mellom gammelt og nytt antar mange former, og kanskje Nyhavna står overfor Bakklandet-historien i en annerledes forkledning, den gang motorveien er nå den utviklingen som skal gi rom for 10 000 nye innbyggere, og bare praksis framover vil vise hvor mye ordene om å ta vare på kulturelle utrykk på Nyhavna er verd.  Hos oss kan ikke motstanden arte seg som ungdommelig raseri, demonstrasjonstog og torgtaler, men vi besitter alderens fordypende innsikt og folk med faglig erfaring i hvordan byutvikling bør skje.

 

Ved flere anledninger har også et løst sammensatt miljø av amatører og profesjonelle kommet sammen og vist omverdenen hva som bor i kulturutøvere på Nyhavna.  I 2016 samlet en kreftene i «Hendelser på Nyhavna» som ble en bred og populær manifestasjon av at dette har muligheter i seg til å bli Trondheims tydelige kultursentrum. Senere har de stedlige kunstnere også åpnet for publikum, og med utbyggingsplanene framover kan dette bli den naturlige «opplevelsesmagnet» for et voksende innbyggertall.   Omdanningen av lagerlokaler til «Havet» med både spisested, sauna og hele 3 scener har ambisjoner om et omfattende program framover. [10]

 

Også kommunens utredninger kan inngi til optimisme. Her understrekes nettopp ivaretakelse av den genuine fortiden som en ramme om det mangfoldige mylder av aktiviteter som miljøet kan by på. Bystyrets vedtak 19.05.2022 av «Kvalitetsprogram for Nyhavna» er resultat av rundt 10 års forarbeider og bærer mye godt i seg av intensjoner, samtidig som det skal være «veiledende». [11]  I Adresseavisen 27. september 2022 kommenterer professor Steffen Wellinger ved NTNU planen og spør om politikerne helt forstår rekkevidden av sine egne vedtak. Et massemøte 15. september om hvordan Nyhavna kan utvikles, ble nok fra politikernes side dominert av tanker som mest hører hjemme i den konvensjonelle eiendomsutvikling.

 

Om gode intensjoner og planer derfor er nok, vil årene framover vise – siden siste jubileum har dessverre ikke verden blitt merkbart mer rasjonell, snarere tvert imot vil mange hevde.

 

Hva så om vi retter blikket innad i Kostergruppen – hva har de siste ti år gjort med oss, hvilke utslag har den sakte endring av medlemmenes sammensetning medført?

Galleriet på nettsidene våre med alle medlemmer representert forteller det viktigste om oss i denne sammenhengen – nettsider er jo nesten sammenfallende med eksistens overhodet i våre dager, og denne framsyningen ble renovert og oppdatert pr. oktober 2022, hvor denne artikkelen også er lagt ut.

Ett markant trekk som er nevnt tidligere, er den forskjellighet som kommer til uttrykk i medlemmenes arbeider, og kanskje det er tilfeldighetene som rår når dette blir videreført i tiår etter tiår. Ikke bare er motivkretsene ganske spredt, men valg av nye teknikker har også markert seg mer i løpet de siste ti år.  Det er blitt mer fokus på trykkmetoder, tegning og collager. Om det ellers har funnet sted kraftige stilskifter hos enkelte, er vanskeligere å slå fast – men hos undertegnede ser jeg en klar overgang til utforskning av nonfigurative og abstrakte former. For de øvrige har det vel funnet sted en utdyping og perfeksjonering innenfor hver enkelts foretrukne felt.

Kanskje vi også har notert oss et skifte i interessen i samfunnet for å utøve kunst på vårt amatørnivå.  Vi hører fra dem som lett kunne fylle opp kurs med interesserte for ti år tilbake at dette slett ikke er så lett lenger.  Sånt går i bølger, hvorfor vet vel ingen. Det som er et uomtvistelig faktum, er at gjennomsnittsalderen for dagens medlemmer i vår gruppe har økt omtrent like mye som jubileumstiåret.  Ønsket om en videreføring av de aktiviteter, gleder og sosiale relasjoner som Kostergruppen står for, krever derfor rekruttering av yngre krefter på sikt. Vi er ikke udødelige, bare nesten.

 

 

 

[1] Viveca Bosson, Folke Holmér m.fl.: Halmstadgruppen,  Rabén & Sjøgren, Stockholm 1970

[2] Harald Schjelderup: Innføring i psykologi, s. 193. Oslo 1966.

[3] Bendik Riis (1911-88), se for eksempel: Gunnar Danbolt: Norsk kunsthistorie, s. 331, Oslo 2004.

[4] Nils Ryndel: Ivan Ivarson, Ragnar Sandberg, Åke Göransson, Inge Schiöler. Fyra färglyriker från västkusten, s. 154-199. Lund 1984.

[5] ..og kanskje til slutt til selvmordet? Van Gogh (1853-1890) skal riktig nok bare ha skåret av seg deler av venstre øre. Var dette egentlig en yrkesskade? Hans mulige toksimani innbefattet beslektede produkter som absint, kamfer og inntak av terpentin og maling. Se Petter Kristensen: Var van Goghs avskårne øre en yrkesskade?   Ramazzini, Norsk tidsskrift for arbeids- og miljømedisin, årgang 14, 2007 nr. 4.

[6] Uttalelsen er referert i Carl-Erik Grenness og Svein Magnussen: Psykologi og kunst, s. 161 i Bjørg Røed Hansen og Svein Magnussen (red.) Psykologiens yttergrenser, Oslo 2009. Andre kilder mer enn antyder imidlertid at Dali var en smule paranoid.

[7] Bred omtale av utstillingen og dens betydning – se Nora Ceciliedatter Nerdrum: Paralleller. Ungt samtidsmaleri fra Norge/Leipzig. Kistefos-museet 2010.

[8] (20+) Strandveikaia Kulturkollektiv | Facebook

[9] Se for eksempel 1) Kristoffer Eliassen Grini: Okkupasjonslandskap i Trondheim. Doktorgradsavhandling ved NTNU, 2022:158. 2) 3-kulturminneplan-for-nyhavna.pdf (trondheim.kommune.no)

[10] Kulturprogram — HAVET Arena – sauna, scener og servering.

[11] En rekke utredninger er utført i planprosessen – se f.eks. kommunedelplan-for-kunst-og-kultur-2019-2030.-vedtatt-av-bystyret-17.10.19.pdf (trondheim.kommune.no),  6-innspill-hendelser-pa-nyhavna---medvirkningsrapport.pdf (trondheim.kommune.no), 4-kulturnaringsprogram-for-nyhavna-kunnskapsgrunnlag.pdf;